Av all musikk i Andalucía er ingen mer slående enn saetaen. Under Semana Santa-prosesjonene, mens de store prosesjonsbærerne svinger gjennom gatene, runger plutselig en stemme fra en balkong — ingen gitar, ingen forvarsel — og alt stopper for å lytte.

Ordet betyr pil, og det er akkurat slik den treffer: en kort, gjennomtrengende flamenco-klage rettet rett mot det forbipasserende bildet av Kristus eller Jomfruen. Bærerne stanser, trommene blir stille, og i ett minutt tilhører hele gaten én sanger og én holdt tone.

Den befinner seg nøyaktig på grensen mellom religion og flamenco. Saetaen låner den rå frasering fra cante jondo og retter den mot himmelen, og det er derfor de største flamenco-stemmene alltid har satt den høyt — å synge en vel, fra en balkong, er en slags ære.

Man kan ikke planlegge magien. De beste saetaene kommer halvveis uventet og er helt uforglemmelige, en påminnelse om at i dette hjørnet av Spania har det hellige og det sungne aldri egentlig vært separate ting.