Han ble født Francisco Sánchez Gómez i Algeciras i 1947, og lærte å spille gitar fordi faren satte ham ned i timevis til fingrene blødde. Som tenåring turnerte han allerede. I tjueårene var Paco de Lucía den mest begavede flamencogitaristen som fantes – og han begynte å bli rastløs.

Det han gjorde videre, splittet meningene og erobret dem siden. Han innførte den peruanske cajónen i flamencoen, målte krefter med jazzmusikere som Chick Corea og John McLaughlin, og dannet en sekstett som la fløyte og bass til en musikk som alltid hadde bestått av gitar, sang og hender. Puristene gispet; verden lyttet.

Samarbeidet hans med sangeren Camarón de la Isla ga opphav til plater som flamencofans fortsatt snakker om med ærbødighet – to talenter av det sjeldne slaget som bare kommer en gang i generasjonen, som drev hverandre stadig høyere, album etter album.

Da han døde brått i 2014, sørget Spania over ham som over et statsoverhode. Han hadde tatt den mest lokale musikken man kan tenke seg, og gjort den til alles eiendom – uten noen gang å slippe taket i hvor den kom fra.