I 1922 bestemte to unge andalusiere seg for at flamenco var i ferd med å dø. Komponisten Manuel de Falla og poeten Federico García Lorca mente at cante jondo — den dype sangen, den eldste og rå kjernen i flamenco — ble kvalt av kaféunderholdning, og de ga seg ut for å redde den.

Svaret deres var en konkurranse. På Alhambraens Plaza de los Aljibes i Granada arrangerte de Concurso de Cante Jondo, og utelukket bevisst profesjonelle slik at ukjente, gamle sangere fra landsbyene endelig kunne bli hørt. En ung gutt og en eldre mann delte førstepremien.

Det skapte oppsikt langt utenfor Granada. Falla skrev lidenskapelig om musikkens eldgamle røtter; Lorca holdt forelesninger om duende, den mørke ryslingen en ekte sanger fremkaller. Til sammen forvandlet de en folkemusikktradisjon til noe Spanias kunstnere kunne ta på alvor.

Historikere diskuterer fortsatt hvor mye konkurransen faktisk reddet. Men den endret samtalen for godt — og det er derfor den dype sangen, et århundre senere, ikke behandles som et turistnummer, men som en av Europas store vokalkunster.