Enhver gitar du noensinne har hørt – flamenco, klassisk, til og med den akustiske på en popplate – skylder noe til en stillferdig andalusier ved navn Antonio de Torres. Da han arbeidet i Almería og Sevilla på midten av 1800-tallet, avgjorde han designspørsmålene alle andre fremdeles kranglet om.

Gjennombruddet hans lå inne i kassen. Torres viftet ut de tynne trebukene under klangplaten og forstørret kroppen, slik at toppen fikk frihet til å vibrere og gitaren fikk langt mer volum, varme og balanse enn noe som kom før den. Han beviste poenget ved å bygge en gitar med sider av papier-mâché – og den sang like fullt.

Han standardiserte mensuren og proporsjonene som luthister bruker den dag i dag. Ta opp en moderne klassisk gitar, og du holder i bunn og grunn en Torres. De store mestrene som fulgte etter ham, raffinerte ideen hans; nesten ingen av dem erstattet den.

Det er en ekte andalusisk historie: ingen fanfare, ingen formue – Torres døde fattig – bare en håndverker som stille og rolig perfeksjonerte et objekt inntil hele verden tok det i bruk uten helt å lære seg navnet hans.