Før den spanske popen fantes, fantes coplaen. Den blomstret fra 1920-tallet til midten av århundret, og pakket hele romaner inn i tre minutter: kvinner som var sviktet, men ukuelige, forbudte kjærlighetsforhold, smågateskandaler – alt levert med et tyrefektingsdrama og en vuggesangs melodi.

Stjernene var husholdningsnavn – Concha Piquer, Juanita Reina, Imperio Argentina – og sangene, som <i>Ojos verdes</i> eller <i>La bien pagá</i>, ble skrevet av et legendarisk komponistlag som ga Andalucía sin egen store amerikanske sangbok.

Den hadde et komplisert liv. Coplaen ble adoptert og kringkastet flittig under Franco-årene, og ble senere avvist av noen som gammeldags kitsch – før en ny generasjon sangere og artister tok den tilbake for dens rene emosjonelle dristighet og dens galleri av trassige kvinner.

Hør på den i dag, og den virker overraskende moderne: sungne historier om lengsel og verdighet, i en stemme som nekter å be om unnskyldning. Arrangementene kan være gammeldagse, men følelsene gikk aldri av moten.