
Sett deg ned på nesten hvilken som helst flamencoforestilling i dag, og noen vil sitte på en enkel trekasse og tromme på forsiden med bare hender. Det ser ut som noe som alltid har vært der. Det har det ikke: cajónen har vært en del av flamencoen i mindre enn femti år.
Historien er uvanlig godt dokumentert. I 1977 var Paco de Lucía i Lima, i et selskap i den spanske ambassadørens residens, hvor den peruanske perkusjonisten Caitro Soto spilte. Rubem Dantas, den brasilianske perkusjonisten i sekstetten Paco nettopp hadde dannet, hørte mulighetene og foreslo at de skulle ta instrumentet med hjem.
Det gjorde de. Det nådde platekjøpere med Pacos gruppe tidlig på 1980-tallet og spredte seg med bemerkelsesverdig fart. Spanske byggere endret den deretter, ved å feste gitarstrenger eller skarptrommesnarer bak frontplaten for å gi en metallisk skurring det peruanske originalinstrumentet ikke har.
Purister klaget, og noen gjør det fremdeles, over at en kasse ikke har noe å gjøre i nærheten av cante jondo. Alle andre tok den rett og slett i bruk, og nå er den det første mange unge musikere lærer. En tradisjon holdes i live ved å absorbere ting, ikke ved å avvise dem.