
Det kommer et øyeblikk mot slutten av en god flamencokveld der formalitetene faller bort. De programsatte numrene er ferdige, noen klapper fram en ny rytme, stoler skrapes bakover, og alle i rommet som kan synge en vise, gjør det plutselig. Det er bulería, og det er grunnen til at flamencokvelder er så vanskelige å forlate.
Den vokste fram blant de gitano-familiene i Jerez de la Frontera på 1800-tallet, opprinnelig som en rask, spøkefull avslutning klistret på en soleá eller en alegría. Navnet spores vanligvis til burlar, å håne eller erte, noe som forteller deg det meste du trenger å vite om temperamentet.
Under moroa ligger det en streng ramme: en tolv-slags syklus med aksenter som forskyver seg under føttene dine, vanligvis spilt et sted mellom 195 og 240 slag i minuttet. Det er paloen som gir mest rom for improvisasjon, og nettopp derfor er det den du ikke kan fuske med.
Hver by har sin egen dialekt av den — Jerez, Lebrija, Utrera, Cádiz. På Costa del Sol vil du oftest høre Jerez-versjonen, fordi den reiser godt og fordi den gjør en jobb ingenting annet kan: å få et helt rom opp på beina klokken to om natten.